Vår tids nye medieøkonomi har skapt en utvikling der det skal betales mindre for mer. Avisenes opplag raser, nettnyhetene blir stadig mer overflatiske og uviktige. Nyhetene oppdateres eller forandres fra minutt til minutt. Journalistene er mer velutdannede enn da jeg startet mitt journalistiske liv. Journalistene har også helt andre redskaper enn da jeg måtte spørre min redaktør om vi hadde råd til å ta en telefon til Tyskland eller til USA for å sjekke kilder og opplysninger. Det er et tragisk paradoks at journalistikk i rike Norge, med hederlige unntak, preges av stadig mer kopijournalistikk og fellesjournalistikk. Eller slik Oscar Wilde en gang formulerte seg: «Det kan sies mye pent om den moderne journalistikken. Ved å fortelle oss hva uopplyste mennesker mener, holder den oss orientert om uvitenheten i samfunnet.»

Medieeierne og deres redaksjonelle ledere truer i dag unge, idealistiske og sannhetssøkende journalister til kvantitet framfor kvalitet. De blir bedt om å produsere tøv og sludder, og til å ta snarveier for å fylle nettaviser med oppdateringer og vinklinger, i en evig og uendelig kamp på veien ned mot det journalistiske bunnmålet. Det nye Medie-Norge måler sine journalister etter hvor mange klikk artiklene deres oppnår på nett. Det er dessverre slik at artikler om puppene til Aylar Lie og sexbeskyldninger om Peter Mueller, oppnår langt flere klikk enn analyser av økonomi og krigsindustri. Dette klikkdiktaturet styrer nettavisene og norsk journalistikk.

Det har vært snakket mye om «det demokratiske internettrommet» der alle skal ha like muligheter til å delta og presentere sine argumenter og saker. Men hva er en blogg mot maktens medieressurser. Det er makten som nå fyller internettdemokratiet med propaganda, desinformasjon og maktens egen ikke-kontrollerte «virkelighet». Det er en ny type informasjon som ikke blir underlagt en redaksjonell kildekritikk og kvalitetsvurdering. Eller som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, en gang formulerte seg: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød.» Denne lekedemokratiske ytringsfriheten er på vei inn i det norske mediesamfunnet.

Medieutviklingen i Norge de siste årene har innebåret en sterk omfordeling av de økonomiske ressursene som brukes til informasjons- og mediemakt. Det er den kritiske journalistikken som har tapt. De som planlegger og former de offisielle og autoriserte budskapene er blitt mange flere og dermed mye mektigere. De som arbeider i media er blitt færre i antall, har fått færre ressurser og er dermed blitt svekket. Regjeringsapparatets kommunikasjonsmedarbeidere har økt med nesten 40 personer de siste ti årene. I dagens Norge er det blitt stadig mindre penger til kritisk journalistikk. Avisenes gravegrupper legges ned. Avsløringene og tiden det tar å avsløre, koster for mye. Penger og ressurser blir flyttet fra uavhengig journalistikk til multinasjonale rådgivningsbyråer av typen Burston Marsteller og Geelmuyden & Kiese. Fra sine kontorer utvikler medierådgiverne strategier, rapporter og «mediepakker» som de får inn i media som «objektiv journalistikk». Snart synes det ikke lenger å være mulig å finansiere en kritisk presse i Norge. Det blir stadig færre ressurser til å utvikle kunnskaper og dermed vårt innsyn i samfunnet. Det utvalget som nå skal se på pressestøtten, bør gå inn for at det innføres en ordning der deler av støtten går til navngitte journalister og deres prosjekter. Det vil sikre viktig journalistikk.

I januar 1961 skrev forfatteren Sigbjørn Hølmebakk sin berømte artikkel om «Brønnpisserne». Artikkelen handler om dem som stemplet den norske fredsbevegelsen som kommunister. Forfatteren tok et nådeløst oppgjør med de anonyme hetserne, som i nattens mulm og mørke forpester og ødelegger miljø og debatt. Internett-debatten som norske aviser oppmuntrer til, er vår tids brønnpissing. Det er skremmende å lese den brunskimrede underskogen av forsøplende kommentarer som avisene formidler videre. Spesielt hvis temaene handler om viktige spørsmål som kvinnefrigjøring, innvandrere og fremmedhat eller om krig og politikk, stiger kloakkstanken mot oss.

Ja, jeg vet det finnes hederlige unntak, og jeg har lest viktige og informative innlegg i nettdebatten. Det jeg snakker om, er de anonyme brønnpissere, som sitter der foran tastaturet med uedle motiver og formulerer løgner og kommenterer andre folks privatliv. De fleste av disse mobberne gjør det helt anonymt. Deres hetsende tankespinn og udokumenterte tøv hadde aldri kommet på trykk i noen papiravis, fordi ytringene strider mot norsk lov, og fordi norske aviser ikke trykker anonyme og sjikanøse innlegg.

Budskapet spres i løpet av få sekunder og gjennom noen enkle tastetrykk ut på et uendelig internett. På denne måten blir løgner til sannhet. Det har stått på nett! Problemet er samtidig at aviser tilrettelegger for brønnpissingen. Avisene erkjenner selv at de har et redaktøransvar for det som blir publisert i nettdebatten. Men de evner i liten grad å kvalitetssikre det som formidles. Kjør debatt!

Gå tilbake til listen...