Sammen med det russiske selskapet, Lukoil, vant Statoil konkurransen om å utvinne kjempefeltet West Qurna-2 i Sør-Irak. Lukoil er Russlands største oljeselskap. Lukoil ble etablert i 1991 av oljebyråkrater i Sovjetunionens kommunistparti. Selskapets hovedaksjonær, Vaigit Alekperov, er i dag en av verdens rikeste menn og skal ha en formue på over 100 milliarder kroner. Ikke dårlig for en tidligere kommunist. Statoil selv har uttrykt at selskapets Irak-kontrakt innebærer at det nå har fått en del av den irakiske «indrefileten». Budrunden i kampen om oljen fant sted i Bagdad bare få dager etter at 120 mennesker ble drept i bombeaksjoner i samme by. Budrunden ble avholdt i oljedepartementet med tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker rundt lokalene.

Statoil har inngått kontrakt i et okkupert land og uten at en nasjonal oljelov er på plass. I landets parlament er uenigheten stor om de utenlandske selskapenes rolle i utvinningen av oljerikdommen. Siden 2006 har det ikke vært mulig for landets parlamentarikere å komme til enighet om forvaltningen av oljen. Iraks oljemyndigheter har valgt å se bort fra stridighetene og har derfor startet auksjonene av landets indrefileter. Fagbevegelsen til de irakiske oljearbeiderne, Oil Unions Federation in Iraq, har protestert mot privatiseringen av oljesektoren og sier at «oljen tilhører Iraks folk».

USA har 124 000 soldater i Irak. I tillegg har USA engasjert 120 000 leiesoldater, sikkerhetsvakter og andre som arbeider for okkupasjonsmakten. Konsekvensene av det ulovlige angrepet på Irak i 2003, basert på løgn og bidrag, er at en million døde mennesker. Mer enn tre millioner irakere har flyktet fra sine hjem. De fleste har tatt seg til naboland eller til vesten. Irak er i dag en ødelagt stat og et lovløst land fylt med foreldreløse barn, enker, krigsskadde ødelagte mennesker og flyktninger. Etter at indrefileten var sikret, ble Statoils talsmann, Kai Nielsen, spurt om ikke Statoil med dette var å regne som «krigsprofitør». Han svarte: «Nei. Nå er det blitt valgt en regjering i Irak som er anerkjent av FN og av norske myndigheter, og det forholder vi oss til».

Dette fortjener karakteristikken selektiv hukommelse. Irak-krigen hadde bare vart i ti måneder da Statoil gjorde sitt første forsøk på å komme inn i landet. Da tilbød oljeselskapet rådgivning til det okkuperte Irak «i gjenoppbyggingen av landets oljevirksomhet etter krigen», som det ble formulert i en pressemelding. Tilbudet ble gitt i et brev adressert til det irakiske oljedepartementet og gjaldt organisatorisk og teknisk bistand. I pressemeldingen het det videre: «Det er stort behov for hjelp i Irak nå, og Statoil har betydelig kompetanse på en rekke viktige områder».

Det stemte at det fantes et usedvanlig stort behov for hjelp i Irak på dette tidspunktet. 12 000 sivile irakere var drept i krigen, da Statoil skrev brevet til Irak. Krigen dundret videre. Bombingen tok aldri slutt. Sykehusene var overfylte. Epidemier brøt ut fordi vann- og kloakksystemene var ødelagte.

Okkupasjonsmakten inntok de største oljefeltene og raffineriene nesten øyeblikkelig. Det første den gjorde, var å løfte forbudet mot å selge irakisk olje. Den tolv år gamle økonomiske blokaden og det såkalte «olje for mat»-programmet hadde vært en katastrofe for Irak og dets befolkning. Nå var det fritt fram for det okkuperte landet å sette i gang med oljeproduksjonen. Bygningen der oljeministeriet holdt til, var den eneste offentlige bygningen som ble beskyttet under okkupasjonen. Andre regjeringsbygninger, sykehus og kulturinstitusjoner ble brent og ødelagt på annet vis. Uerstattelige skatter ble stjålet fra landets nasjonalmuseer, mens oljedepartementets verdifulle rapporter og seismiske undersøkelser ble tatt godt vare på. Bare to måneder etter USAs og Storbritannias invasjon utstedte president George W. Bush «Executive Order» 13303, som skulle gi immunitet til alle internasjonale oljeselskaper – og alle viktige oljeaktiviteter i det okkuperte landet. Den utenlandske jakten på Iraks olje var startet.

Jakten på Iraks «gull» er ikke noe nytt fenomen. Irak er landet med verdens tredje største kjente oljereserver. Det er enighet om at landet har oljereserver på minst 112 milliarder fat. Oljen er av god kvalitet, og den er billig å ta opp. Irak har opplevd syv forskjellige kriger som henger sammen med landets oljerikdommer: ulike konflikter med britiske kolonialister, krigen mot Iran, Gulf-krigen, ulike konflikter knyttet til den økonomiske blokaden av Irak fra 1991 til 2003 og USAs og Storbritannias okkupasjon av landet. De internasjonale oljeselskapene bestemte over Iraks oljeressurser og styrte Iraks oljeutvikling helt fram til 1972. Da nasjonaliserte Saddam Hussein oljeindustrien og kastet de multinasjonale selskapene ut av landet. Nå 37 år senere kommer de store oljeselskapene tilbake. 70 selskaper, har meldt seg på i kampen om Iraks olje. De håper sikkert at indrefiletene ikke skal ende i vrangstrupen. Statoils gevinst i Irak ender i det norske pensjonsfondet, og vil selvsagt bli investert på høyverdig etisk vis.

Gå tilbake til listen...