Kapringen av UBT Ocean var i norske media noen få uker. Men siden 23. mars er det ikke kommet noen opplysninger om skipet, og hva som er situasjonen for mannskapet om bord. Spørsmålet blir da om tausheten henger sammen med at mannskapet ikke er norske, men «bare» kommer fra Myanmar, tidligere Burma, som kanskje er det mest brutale diktaturet i verden i dag. Landet har hatt militærstyre siden 1962. Da nobelprisvinneren Aung San Suu Kyi vant valget i 1990, ble hele valget kansellert. Siden har hun sittet i husarrest i hovedstaden Rangoon.

Regimet har drevet millioner på flukt. Titusener er slaktet ned. Hundretusener sitter i fengsel. All opposisjon er slått ned. Samtidig er regimet holdt økonomisk i live ved at millioner av landets innbyggere er brukt som slaver av det militære. De er blant annet blitt tvunget til å bygge fabrikker der utenlandsk business kunne utbytte Myanmars billige arbeidskraft. I 2001 reiste jeg til Myanmars hovedstad Rangoon, der jeg på nesten uforklarlig vis hadde fått lov til å besøke fabrikken til undertøysgiganten Triumph. Triumphs fabrikk lå inne i et industriområde, der fabrikkene nettopp var bygget ved hjelp av tvangsarbeid. De 600 kvinnene på Triumphs fabrikk arbeidet 48 timers uke (seks dager) for en dollar dagen. I et intervju jeg gjorde med Triumphs stedlige direktør, sa han at arbeiderne produserte «for lite» og arbeidet «for sakte». Vår dokumentarfilm om arbeidsforholdene i Triumph-fabrikken i Rangoon ble vist i mange land. Senere la Triumph ned sin fabrikk i diktaturet.

Jeg laget senere to andre dokumentarer om den internasjonale klesindustriens utbytting av burmesiske arbeidere. Da den internasjonale klesindustrien, etter massivt internasjonalt press, ble tvunget til å avslutte sin produksjon inne i Myanmar, opprettet mange av dem klesfabrikker i den nord-thailandske byen Mae Sot. Her mot grensen til Myanmar var det opprettet 70 klesfabrikker, der 30.000 burmesiske flyktninger arbeidet. Arbeidsforholdene på disse fabrikkene er i strid med alle elementære menneskelige rettigheter. Arbeiderne er innesperret på fabrikkene, de tjener en dollar om dagen og får amfetamin i teen slik at de kan arbeide dag og natt.

I forrige uke skrev jeg et brev til Brøvigtanks norske direktør, Svenn Pedersen. Jeg ønsket å få svar på noen helt konkrete spørsmål om det kaprede skipet: "Siden UBT Ocean synes å ha forsvunnet helt fra avisene, både nasjonalt og internasjonalt, tillater jeg meg å spørre om følgende:

1. Hva er det siste dere vet om skipet?

2. Hva slags forsikringsordninger har dere for skipsmannskapet?

3. Burma er et brutalt militærdiktatur. Har dere ikke hatt noen moralske betenkeligheter ved å bruke mannskap fra Burma?

4. Hva slags lønnssystemer eksisterer for dette mannskapet? Hva er månedslønnen?

Direktøren svarte: «Vi har lagt lokk på all informasjon til media av hensyn til mannskapets sikkerhet. Håper at du også respekterer dette.» Det er selvsagt lett å forstå at forhandlinger med somaliske pirater ikke kan skje i full offentlighet.

 Det er vanskeligere å forstå at søkkrike norske redere og investorer fyller sine skip med burmesiske arbeidere. Disse sjøfolkene leies inn gjennom burmesiske hyreselskaper, som er autorisert av diktaturet. De har ikke lov til å organisere seg. Det eksisterer en sjømannsorganisasjon for burmesiske sjøfolk, men den befinner seg i eksil i utlandet. Organisasjonen heter Seafarers Union of Burma (SUB). I Myanmar er den forbudt. Regimet karakteriserer den som en «terroristorganisasjon». I 2005 myrdet militærdiktaturet den lokale lederen av eksilorganisasjonen. Han arbeidet i all hemmelighet inne i landet. Ko Moe Naung ble avslørt og arrestert. Han ble torturert på det groveste i mange døgn, deretter henrettet.

I en rapport utgitt av FNs Høykommisær for flyktninger, er de burmesiske sjøfolkenes situasjon blitt tatt opp og beskrevet. Her står det at disse sjøfolkene ikke har lov til å klage på arbeidsforholdene på de skipene der de arbeider. Da mister de jobben. Sjøfolkene forbys også å ta kontakt med havneinspektørene til ITF, den internasjonale transportarbeiderføderasjonen. I en blogg som ble skrevet av en av ITFs inspektører 15. desember i fjor, heter det at burmesiske sjøfolk ofte blir utsatt for grove overgrep: «...mannskapene lider så voldsomt at de gråter (...) deres eneste håp er å ringe en ITF-inspektør, vel vitende om at de da vil bli stygt straffet av hyrekontoret».

Jeg insinuerer overhodet ikke at de 21 mannskapene om bord på UBT Ocean behandles dårlig. Jeg har bare stilt noen enkle spørsmål. De er foreløpig ubesvarte.

Gå tilbake til listen...